Sosiale problemer - kan noen hjelpe meg
Innhold
- 1 Kan noen hjelpe meg?
- 1.1 Svar: Angst og depresjon, fattigdom og nød - hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å møte opp til avtaler med NAV?
- 1.1.1 Jimmy - en trollmann på gitar, men uten kontroll over livet
- 1.1.2 Mikael - vellykket, mot alle odds
- 1.1.3 Hvem kan hjelpe - barmhjertige samaritaner og personlige assistenter?
- 1.1.4 Være profesjonell
- 1.1.5 Motbeviste Janteloven
- 1.1.6 Råd du kanskje ikke liker å høre ...
- 1.1.7 Tro på fremtiden -
- 1.1 Svar: Angst og depresjon, fattigdom og nød - hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å møte opp til avtaler med NAV?
- 2 Eksterne lenker
Kan noen hjelpe meg?
Hei der, jeg har slitt med angst og depresjon i rundt 15 år, vært av og på sosialkontoret for økonomisk hjelp i mange år også. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å holde meg i programmet. Pga sterk angst klarer jeg sjelden å stille på avtaler med sosialkontoret, eller følge opp vilkår for videre utbetaling. Derfor går jeg vanligvis ca 2 mnd med økonomisk hjelp, og så faller jeg ut av systemet igjen. Dette har pågått i mange, mange år nå. Lever langt under fattigdomsgrensa, må låne mat av venner.. Skylder mer og mer penger til venner og til leger, psykologer og diverse inkasso.. Prøvd å søke uføretrygd, men siden jeg har vært av og på i systemet, så faller jeg ikke under regelen om minst 3 år i sosialprogrammet. Jeg har mistet motet fullstendig nå. Hva kan jeg gjøre? Finnes det private assistenter som kan hjelpe meg å ordne papirer og stille til avtaler? Finnes det muligheter for å få nav-avtaler hjemme der jeg bor?
Pr i dag er situasjonen slik: For å få ny utbetaling på nav er vilkåret å finne ny fastlege. Min fastlege har flyttet kontor, som er lengre unna mitt bosted, noe som er et stort problem, + at jeg har utestående regninger. Så jeg får ikke ny time før jeg betaler regningen. Jeg mangler ID, mistet pass.. Nytt pass har jeg ikke råd til før jeg får utbetalt fra nav, og sjekk fra nav kan ikke heves uten pass. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. Går egentlig på cipralex-medisiner for angsten og depresjonen, men nå har jeg ikke vært på medisiner på 3 mnd, og formen er skikkelig ille. Får ikke gjort noen ting, og sovner sulten veldig ofte. Hjelp!! Noen tips om hvordan jeg kan angripe dette, nå orker jeg ikke mere..
Vennlig hilsen
--Baz
Svar: Angst og depresjon, fattigdom og nød - hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å møte opp til avtaler med NAV?
Hei Baz.
Din historie er rørende. Jeg vet at du er desperat etter konkrete råd, men jeg tillater meg et sidesprang.
Jimmy - en trollmann på gitar, men uten kontroll over livet
Igår så jeg et program om Jimmy Rosenberg på TV.[1] Jimmy Rosenberg er en av verdens mest virtuose gitarister. Han er et sant naturtalent, som aldri har fått noen formell musikkopplæring, men som bare tryller musikken ut av gitaren. Det er som musikken bor i ham og bare vil ut av seg selv. Problemet er at livet hans også er helt ute av hans kontroll. Det kan kanskje være en sammenheng mellom hans store musikalske talent og hans manglende styring på livet, men i likhet med mange andre store kunstnere har nok også rusproblemer mye av skylden for elendigheten. I lange perioder forsvinner han fra scenen og drukner i sosial nød - og rusmisbruk. Hvor han er i verden nå, vet kanskje bare familien, hvis noen.
Jeg sier ikke at det må være noen sammenheng mellom deg og Jimmy Rosenberg. Men jeg ble slått av hvor godt du formulerer deg. Det står ikke helt i forhold til at du har det så vanskelig sosialt. Du må være en som tar seg skikkelig sammen og presterer veldig bra, helt til tingene igjen kommer ut av din kontroll. Jeg synes det var tankevekkende.
Mikael - vellykket, mot alle odds
Jeg ble sittende litt til foran TVen. Etterpå var det et intervju med svensken Mikael Andersson, som ble født uten armer og bein.[2] Nå er han i full jobb og er far til tre barn. Kona er igjen gravid, og Mikael planlegger å lære seg å skifte bleier. En utrolig historie. Han har også gitt ut en bok om sitt liv. En gang ble han ringt opp av en amerikaner som mente Mikael hadde reddet livet hans flere år tidligere (det hadde tatt amerikaneren mange år å spore opp svensken som reddet livet hans). Denne amerikaneren hadde en gang tilfeldigvis passert forbi Mikael, som den gangen bare var guttungen, på vei til elven for å drukne seg. Mikael hadde ikke gjort annet enn å smile til ham, men med en slik kraft og slikt livsmot at det hadde smittet over på amerikaneren og gitt ham ny tro på at det gikk an å snu motgang til mening. Mikaels levebrød er nå å reise rundt og holde foredrag og ved rett og slett være seg selv inspirere andre til å få mer ut av livene sine.
Mikael er sannsynligvis din rake motsetning. Han har alle odds mot seg (født uten armer og ben), og likevel klarer han seg utmerket i dette vanskelige sosiale samspillet som vi er forpliktet til å ta del i hvis vi skal ha rett på å heve en lønn, få sosialstøtte fra NAV, få time hos legen etc. Du har angst og depresjon, men du har armer og ben i behold. Den franske eksistensialisten Sartre sa at "vi er kastet ut i verden". Vi er prisgitt de betingelsene, regler og begrensninger, som samfunnet setter for oss. Hvis man ikke passer for det samfunnet man er født inn i, kan det være vanskelig å fungere. Vanskelig å oppfylle betingelsene for å beholde en fast bopel, et fast arbeid, rettigheter hos NAV, osv. Noen og enhver kunne nok ønsket seg en annen samfunnsorden, men vi er prisgitt det samfunnet vi fødes inn i.
Du synes kanskje det ble litt vel filosofisk. Beklager. Det er ikke lett å gi deg et godt svar. Jeg forsøker. Kanskje du får noe ut av de tankene jeg gjorde meg da jeg leste ditt innlegg. Du kan selv se programpostene om Jimmy og Mikael hvis du har en PC med tilgang til Internett. Lenker til videoklippene finner du nedenfor. Men det er kanskje ikke det du egentlig ber om.
Hvem kan hjelpe - barmhjertige samaritaner og personlige assistenter?
Jeg har virkelig grublet over hva jeg skulle svare deg på ditt rop om hjelp. Jeg har ennå ikke gitt deg et eneste råd. Det er heller ikke lett å vite hva man skal svare til en som har slitt med angst og depresjon i 15 år og som nå ikke orker mer av all motgang og fortvilelse. Jeg må tenke høyt litt videre. Kanskje du får noe ut av det hvis du har tålmodighet til å høre mer om hvilke tanker jeg gjør meg. La meg fortelle noe litt mer personlig.
Første juledag hadde jeg vakt på sykehuset der jeg nå jobber. Jeg kom i prat med en sykepleier som hadde gått rundt med godteristrømper på sin fridag, selveste julaften. Hun hadde forsøkt å oppsøke uteliggere, som hun kjenner fra før, men hun hadde bare funnet én. Det var jo beinkaldt, rundt 25 minusgrader, og de fleste hadde vel funnet seg tilhold innendørs. Han lå der forkommen i en fuktig sovepose, og blikkene deres møttes et øyeblikk da hun ga ham godteristrømpen. Hun orket ikke se mer av fortvilelsen hans, så hun ga ham strømpen og skyndte seg videre. Det er lett å forstå. Hun kunne tatt ham til legevakten, men det var ikke det han ville. Han satte nok pris på strømpen med julegodt. Kanskje det var nettopp det han trengte, tross alt.
Merkelig måte å tilbringe julaften på, tenkte jeg. Når hun bruker all sin arbeidstid ellers på å hjelpe andre, det er jo jobben hennes som sykepleier, så hvorfor kunne hun da ikke ta seg litt fri og hygge seg med sin egen familie på selveste julaften? Hvorfor måtte hun dra "på jobb" selv når hun hadde fri? Da jeg spurte henne, rynket hun på nesen og sa hun ikke kunne tenke seg noen bedre måte å feire julaften. Noe mer meningsløst enn å godte seg mens andre hadde det vondt kunne hun ikke tenke seg. Jeg må innrømme at jeg selv liker å skille mellom arbeid og fritid. Men jeg ble imponert, og det vakte ettertanke.
Være profesjonell
Jeg er jo også vant til å hjelpe folk. Det var derfor jeg ville bli lege, i bunn og grunn. For noen år siden jobbet jeg en tid på skade- og allmennseksjonen ved legevakten i Oslo. Dit kom mange med rop om hjelp. Når man oppsøker en lege, forventer man profesjonell hjelp, i den forstand at man ønsker å få sydd kutt, behandlet infeksjoner, skrevet ut resepter på antidepressiva eller andre medisiner, samt å bli henvist til andre instanser hvor man kan få mer hjelp. Pasienter som har psykiske plager, kan få mer hjelp av psykologer og psykiatere, og om man mangler penger eller bosted, kan kommunens sosialtjeneste gi mer hjelp til å ordne opp i slike forhold ved livet. Alt dette er det viktig at vi leger vet noe om - og det er viktig at vi er gode i håndverket vårt. Men det viktigste av alt er kanskje tross alt at vi møter pasientene våre som medmennesker.
Motbeviste Janteloven
Medmenneskelighet. Møtes du med det? Det høres ut som du selv har den evnen, og jeg håper dine hjelpere også møter deg med det.
Tillat meg et aller siste sidesprang, om en kar som møtte veldig mye motstand og gjennom hele oppveksten fikk høre at han var evneveik og ikke dugde til noe. Jeg snakker om Terje Forsberg. I morges hørte jeg et intervju av ham på radio. Han fortalte om sitt liv. Med en frarøvet barndom - og fra å være ute av stand til verken å lese eller skrive - har han klart å skape seg et liv mot alle odds. Nå jobber han som lærer, og han vant bokhandlerprisen i 2007 for selvbiografien "Aldri for sent å bli et lykkelig barn".[3][4]
OK, jeg innser at dette ble veldig luftig.
Råd du kanskje ikke liker å høre ...
Jeg skal ta meg sammen. Her er noen konkrete råd, så langt jeg er i stand til:
- Depresjon og angst: Medisiner som Cipralex er en god hjelp for svært mange med slike plager. Hvis du har hatt nytte av denne medisinen, vil jeg at du skal beholde fokuset på at du ønsker å gjøre opp for deg på en slik måte at du kan fortsette å ta medisinen slik legen anbefaler deg.
- Fattigdom, må låne mat av venner: Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Det er ikke sikkert det er så lett å holde på en jobb, holde avtaler med NAV som forutsetning for å få penger til mat, etc, men kanskje du kan allikevel hvis du prøver litt hardere ... Du har såvidt hørt om livshistoriene til Mikael og Terje. Og du har hørt historien til Jimmy. Det er ikke sikkert du kan velge hvordan det skal gå for deg - om du klarer å gjøre det beste ut av et dårlig utgangspunkt, eller om livet ditt overlates til tilfeldigheter og krefter utenom din kontroll. Men husk at en vennskap forutsetter respekt. Jeg blir ofte overrasket over hvor mange som ikke skjønner det, eller som ikke skjønner hva respekt egentlig innebærer (det dreier seg slett ikke om å "sette seg i respekt" i den forstand at man skal skremme andre til lydighet). Respekt, i ordets egentlige forstand, betyr egentlig tilbakeblikk eller gjenspeiling. Respekt dreier seg egentlig om det samme som nestekjærlighetsbudet: "du skal gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg". Vennskap er gjensidig. Hjelp dine venner i den grad du kan. Da kan du håpe på at dine venner vil fortsette å stille opp for deg. Du betyr helt sikkert noe for dine venner, og da veier det du gjør mot dem kanskje opp for at de gir deg mat til livets opphold. Men vær rimelig, og ikke tillat at dine venner er urimelige mot deg heller. Still opp for dem når de trenger det, så lenge de ikke ber om urimelige gjentjenester fra deg. Følg intuisjonen, og prøv å følge reglene som gjelder i samfunnet for øvrig. Det pleier å være mye enklere å gå med strømmen enn å gå mot den.
- Gjeld: Jeg kan ikke råde deg til annet enn at du må forsøke å gjøre opp for deg. Spill med åpne kort. Still opp på avtaler som gjelder oppfølging av gjeldsproblemene, og følg reglene...
- "Prøvd å søke uføretrygd, men siden jeg har vært av og på i systemet, så faller jeg ikke under regelen om minst 3 år i sosialprogrammet.": Jeg finnes ingen snarveier. Du kan bare nå målene dine hvis du virkelig vil. Husk at ingen kan hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Det er ikke sikkert du og andre ser likt på hva som er en hjelp for deg. Vær raus mot dine hjelpere, og forsøk å gjøre det du kan for å kunne ta imot den hjelpen de har å tilby.
- "Jeg har mistet motet fullstendig nå.": Jeg tror ikke du har mistet motet helt. Ellers hadde du ikke postet innlegget ditt her.
- "Finnes det private assistenter som kan hjelpe meg å ordne papirer og stille til avtaler?": Du har venner, psykologer, fastlegen og NAV. Betrakt alle som dine venner - og still opp for dem slik du vil at de skal stille opp for deg. Jeg er klar over at det kanskje ikke var svar på spørsmålet. Men jeg tror ikke du skal lete etter andre assistenter enn dem.
- Finnes det muligheter for å få nav-avtaler hjemme der jeg bor?: Spør på NAV. Jeg tror ikke NAV-personalet vil tilby seg å komme hjem til deg, men du kan spørre dem selv. Sannsynligvis må du belage deg på å møte opp på NAV-kontoret når dere har avtale om å møtes. Kanskje kan du høre om en av dine venner vil hjelpe deg til å huske på viktige avtaler? Men du kan også holde orden på datoer og tid. Begynn å skrive dagbok, og kjøp deg en almanakk hvor alle avtalene står. Det høres kanskje banalt ut, men det er kanskje bare det som må til. Prøv, du har ikke noe å tape på det.
Tro på fremtiden -
Flere råd har jeg nok ikke. Stol på deg selv. Bestem deg for hva du vil. Filosofen Nietzsche lanserte ideen om at drivkraften i mennesket er viljen til makt". Man skal lete lenge etter et mer pessimistisk menneske enn denne tyske filosofen og inspiratoren til for eksempel Adolf Hitler, men noen av ideene hans har i hvert fall noe for seg. Drivkraften er viljen. Nietzsche ble sinnssyk og mistet viljen til makt over sitt eget liv. Man kan velge mye - for eksempel mellom godt og ondt. Og man kan velge å ta styringen over sitt eget liv. Du har kanskje forsøkt, men gitt opp. Men kan du med hånden på hjertet si at du virkelig har villet ta kontrollen? Vet du hva som er målet ditt? Vil du virkelig nå målet?
Hvis du bestemmer deg for målet, kan du nå det. Viljen er drivkraften i livet.[5] Du må velge å gripe mulighetene.
Lykke til!
--Arne Westgaard, lege 24. jan 2010 kl. 21:58 (CET)
Eksterne lenker
- ↑ NRK1 23.1.2010: Gitaristene Jimmy Rosenberg og Jon Larsen knyttet tette bånd gjennom den svingende musikken til Django Reinhardt. Jimmys talent fører ham fra ei enkel husvogn til internasjonal stjernestatus. Men Jimmys suksess har en pris og etter hvert står både vennskap, karriere og liv på spill for Jon og Jimmy.
- ↑ Født uten armer og bein og dømt til et liv på institusjon. Svensken Mikael Andersson har gjort det umulige mulig. Her i møte med Viggo Johansen.
- ↑ Bibsys: Aldri for sent å bli et lykkelig barn, Lunde forlag, 2007
- ↑ Idag.no: Terje Forsberg fikk Emmauspris, 15.11.2007
- ↑ Det er fristende å sitere president og nobelprisvinner Barack Obama: "Yes we can"
Sist revidert av Arne, 24.1.2010. Sist endret 24.01 2010, se historikk.
Diskuter denne artikkelen, eller still spørsmål til lege.