Angst?

Hei. Jeg stilte et spørsmål her angående min forsvunnede luktesans for en god tid tilbake, og det var kun her jeg i det hele tatt fikk noe som lignet på et svar, så derfor skriver jeg her igjen denne gangen også.

Jeg er ei jente på 21 år som tror jeg kanskje sliter med en type angst. Helt fra jeg var liten har jeg hatet alt som har med hals og pustebesvær og gjøre. Jeg sluttet å se på en tv-serie i et halvt år som 12 åring pga en scene der noen ble kvalt med en pute, jeg har aldri taklet pologensere eller sykkelhjelm, og min mor tror det kan ha sammenheng med at jeg hadde falsk krup som 3-åring. Men det startet ikke å utvikle seg før jeg nådde 17-18-årsalderen. Da kunne jeg få en følelse av at jeg ikke fikk inn nok lutf når jeg pustet, og sprang titt og ofte på bakrommet i butikken jeg jobbet i bare for å forsikre meg om at jeg kunne puste fritt, for så å gå inn i butikken igjen, og springe tilbake om 5 min, eller om en halvtime..

Også hvis jeg hører/ser noen som hoster voldsomt, om det er barn, babyer, voksne eller gamle, så får jeg fort litt panikk, blir redd for at de skal få pustebesvær. Og ser jeg på en film/tv, så takler jeg ikke kvelningslyder eller scener. Jeg liker heller ikke at noe kommer og tar meg på halsen.

Så holdt det opp en god stund, og det har kommet tilbake av og til, i perioder, men det har som regel gått over med at jeg tenker at det kun er noe jeg innbiller meg. Men en sjenden gang må jeg komme meg litt vekk fra folk, og være alene, ute i frisk luft og virkelig prøve å overbevise me selv med alt jeg har om at det kun er noe jeg innbiller meg. Ofte har dette inntruffet når jeg er med andre mennesker. Men jeg tror absolutt ikke jeg har problemer med å være med mennesker. Det føles ikke sånn.

Jeg har også til tider, i perioder kjent at det har stukket i hjerteområdet på venstre side av brystkassen, ofte når jeg har skullet til å puste inn. Da har jeg stoppet helt opp, og krøket meg litt sammen, ventet i et par sekunder, og pustet inn igjen, og da har det vært helt greit igjen. For en tid siden fikk jeg vite at onkelen min også opplever dette, og søskenbarnet mitt også. Min far har alltid sagt at det er lungestikk, men nå er jeg ikke så sikker lenger..

Men nå i det siste har det muligens kommet enda litt oftere. Det at jeg føler at jeg ikke får puste. Jeg tar også meg selv i å sjekke pulsen min til stadigheter. Jeg har nå vært i et fast forhold i over 1 år, og det har ikke vært som store forandringer i livet mitt sånn utover det.

Men i natt skjedde det noe som førte til at jeg begynte å tenke på om det var nødvendig for meg å gå til en psykolog eller å snakke med noen som har peiling. Vi hadde en liten sammenkomst hjemme hos oss med venner, og hadde litt å drikke. Jeg hadde 4-5 kopper kaffe med baileys, og sluttet å drikke i 10-11-tiden. Jeg har aldri drukket kaffe før i mitt liv. Gjestene gikk i halv 1 tiden, og vi gikk og la oss. Jeg ble litt småkvalm rett før jeg la meg, og hadde vært varm og kald vekselsvis senere på kvelden, men tenkte det gikk over om jeg fikk meg noe søvn. Jeg har vært en del fullere enn jeg var i går fra før, men har aldri vært noen stordranker. Jeg lå i 1-1/2 time i senga og konsentrerte meg om å slappe av, og duppet av sånn innimellom, og jeg var kald, litt for kvalm, og litt småstresset av at jeg ikke fikk sove. Om det hadde noe med kaffen og gjøre vet jeg ikke siden jeg aldri har drukket kaffe før. Plutselig sjekket jeg pulsen min mens jeg lå der for jeg kjente at det banket så i brystet. Jeg lå der ganske så avslappet, prøvde iallefall, og jeg har aldri kjent pulsen minn slå så fort før. Jeg er ganske sikker på at det var nesten 30 slag på 10 sek, det var så raskt at jeg nesten ikke klarte å holde følge. Jeg trodde ikke at jeg kjente rett. Jeg bad kjæresten min kjenne på pulsen min, og han kjente det også, det var ikke inbilning. Jeg ble kvalm da jeg satte meg opp, prøve å spy, men det gikk ikke for det var en del timer siden jeg hadde sluttet å drikke. Jeg satte meg på badet, så meg i speilet, øynene mine var normale, men pulsen ville ikke gå ned. Jeg begynte å svimle, og fikk panikk, og ringte 113. Kjæresten min ble selvfølgelig stresset, og jeg kjente på hans puls, men den kunne absolutt ikke måle seg med min. Min raste av sted! De satte meg på vent, jeg snakket med den lokale legevakten, jeg fikk forklart litt, men fikk ikke noe svar, og ble satt på vent, og så brøt det. Jeg satt og pustet rolig lenge, og det endte med at pulsen min sakte gikk nedover til en normal veldig høy hastighet. Jeg gikk og la meg i vent på at noen skulle ringe opp igjen, fortsatt med en gabske høy puls, men det gikk en halvtime, og fortsatt ringte ingen tilbake. Kjæresten min sov igjen, og jeg lå våken i et par timer til med ganske høy puls, uten mot til å ringe tilbake. Og etter hvert sovnet jeg.

Når jeg våknet i dag var jeg helt fin. Og jeg lurer på om dette kan ha sammenheng med all den kaffen jeg drakk og eventuelt et angstanfall? Jeg har aldri snakket med noen om dette annet i små doser til min mor og min kjæreste, men nå begynner jeg å lure på om det err noe galt med meg. Jeg kan ofte være hypokonder og tro at vondt i armen kan bety blodpropp eller noe, og jeg aner ikke hvorfor. Hvem vil vel ha slike tanker?

Vi pleier å følge med på en serie, og nå for tiden ser vi på "Dr.House", og jeg synes det er gøy når de skal finne ut av merkelige sykdommer på pasienter, men jeg lurer på om jeg må ta en pause fra det, for det kan jo ha en innvirkning på psyken min, og jeg orker ikke å bli påvirket av ting sånn at jeg får angst!

Jeg tror jeg trenger hjelp, og jeg lurer på hva som skjedde med kroppen min i natt, kan du hjelpe meg?

-Smule1

--[[Brukerdiskusjon:|]]