Mistet luktesansen
Innhold
Forsvunnet luktesans
For ca et og et halvt år siden merket jeg gradvis at luktesansen min ikke fungerte like bra som tidligere. Etter et par måneder var jeg helt sikker på at luktesansen var totalt borte. Jeg gikk til fastlegen min, som gav meg Nasonex, og som sendte meg videre til en øre-nese-hals-lege. Nesesprayen gav ingen endringer, så jeg fikk time hos øre-nese-hals-legen.
Der sjekket de meg for allergi og astma, noe jeg ikke hadde. Legen undersøkte meg for hindringer i nesegangen, men fant ingen. Jeg gjennomgikk en MR-undersøkelse som heller ikke gav noen resultater. Da fikk jeg den beskjeden at de ikke kunne hjelpe meg mer, og at det kanskje kunne være en skade på nervesystemet.
Få måneder før jeg merket at luktesansen var borte, hadde jeg hatt et par ukers opphold nord i Bogota i Colombia, hvor det er omtrent samme type klima som en sommer-/vårdag her hjemme. Jeg lurer på om det kan ha hatt noen innvirkning? Ellers vet jeg 100% sikkert at jeg ikke har vært forkjølet før eller rundt den perioden jeg merket at luktesansen var borte.
Hva skal jeg gjøre nå? Finnes det andre alternative behandlinger for meg? Også de siste dagene har jeg kjent en konstant lukt som ikke forsvinner, uansett hvor jeg befinner meg. Det er en tett og varm, nesten litt innestengt lukt. Litt vanskelig å forklare.. Kan det være en sammenheng her?
Håper virkelig noen kan hjelpe meg, og takker for alle svar.
--Smule
Svar: Mistet luktesansen, hva kan man gjøre?
Tap av luktesansen er et større handicap enn mange er klar over. Luktesansen påvirker oss ubevisst i svært mange sammenhenger. Så lenge luktesansen er i behold, kan man være ganske uvitende om disse påvirkningene. De fleste har vel merket hvordan en bestemt lukt plutselig kan fremkalle et spesielt minne, en spesiell følelse - noen ganger kan en slik opplevelse være veldig sterk, intens.
Lukt er subtilt. Ofte er man ikke bevisst at en lukt har fremkalt en bestemt følelse - man ble bare "slått" av "noe", og så føler og tenker man kanskje intenst på et minne fra fortiden. Lukt - følelser - hukommelse. Det er et nært samspill, og det henger blant annet sammen med den nære anatomiske forbindelsen mellom sentrene i hjernen for disse nokså "primitive" funksjonene. Det er ikke for ingenting at kjønnsmodne pattedyr (inklusivt mennesker) er "utstyrt" med luktfremkallende svettekjertler i armhuler og rundt kjønnsorganene.
Men om den er aldri så primitiv, så spiller luktesansen en fundamental rolle for oss mennesker i sosiale relasjoner og i dagligdagse situasjoner. Først og fremst påvirker den følelsene våre. Man kan bli deprimert av ikke å lukte noe. Man kan føle seg "avflatet" - og personer som står en nær, kan oppleve at man er noe avstumpet. Selv kan man føle at tilværelsen blir litt mer intetsigende - som å leve i en glansbildetilværelse der omgivelsene er skjult bak en vegg av glass: Det der ute blir litt mer uvedkommende.
Kanskje man ikke lenger "tenner" på ektefellen eller kjenner lukten av barnet. Hvis man ikke har tenkt over sammenhengene, så vil man kanskje ikke kjenne seg igjen i beskrivelsen. Men tro meg: jeg har selv opplevd å miste luktesansen og vet hva det kan bety.
En personlig beretning: total anosmi
For elleve år siden skadet jeg hodet i en trafikkulykke. Jeg fikk brudd på hodeskaden og en blødning utenpå hjernen. Slike blødninger er farlige fordi plassen innenfor hodeskallen blir for liten når hulrommet fylles med blod - uten at kraniet kan utvide seg og gi mer plass for blodansamlingen. Hjernen presses sammen og ned gjennom skallegropen av det høye trykket, og man kan dø i løpet av noen minutter eller timer. Det holdt på å skje. Men så ble jeg behørig tatt hånd om, fraktet til sykehus i en fart, operert, og restituert. Jeg skal ikke gå inn på dette i detalj, bare beskrive hvordan det var å miste luktesansen - for det var nemlig det som skjedde. La meg få fortelle min historie:
Et par uker etter ulykken begynte jeg å merke en slags lukt og smak av svidd gummi. Svært ubehagelig. Nesten uholdbart. Jeg prøvde å døyve ubehaget med å spise sjokolade, som til en viss grad kunne "overdøve" den vemmelige smaken og lukten. Gradvis forsvant luktesansen. Jeg tok frem nevrokirurgi-bøkene mine fra hylla og leste at forbigående tap av luktesansen kunne forekomme etter en hodeskade - og ble lettet over det. Luktetapet ville gjerne komme tilbake etter 6-8 uker. Det gjorde den ikke. Etter et par måneder kjente jeg igjen en tiltakende fornemmelse av svidd gummi. Etter enda noen uker forsvant heldigvis denne ekle fornemmelsen gradvis, men med den var luktesansen også definitivt borte. Jeg kjente absolutt ingenting. Og det var helt sprøtt. Som å være veldig forkjølet og tett i nesen - uten å være noen av delene. Det var rett og slett trist og sørgelig.
Til å begynne med tenkte jeg vel egentlig ikke så mye over det - det var først og fremst en befrielse at den vonde lukten omsider var blitt borte og at jeg var i ferd med å bli helt restituert etter den alvorlige ulykken. Men en god stund etterpå begynte det å gå opp for meg hva det faktisk hadde betydd at luktesansen var blitt borte. Jeg husker at jeg etter endt turnustjeneste i Nordland var på tur sørover med familien langs kystruten. Jeg fant på å stoppe bilen i veikanten for å beundre utsikten og strekke på bena. Fantastisk sommervær, med utsikt til fjord, fjell og grønne enger - et vakkert norsk bondelandskap, som et eventyr. Jeg gikk ut av bilen, men ble straks kommandert inn igjen av kone og barn som ikke kunne holde ut den intense lukten av gjødsel - som jeg selvfølgelig ikke hadde vært klar over. Jeg følte meg ganske snytt og skuffet. Jeg visste hvordan en slik lukt ville ha innvirket på meg, på godt og vondt, men nå hadde jeg vært helt uvitende om den. Jeg ble rett og slett litt skremt over å vite om at jeg ikke lenger skulle kunne forholde meg til omgivelsene slik jeg hadde gjort før. Noe var røvet fra meg - det var først nå det hadde gått opp for meg.
Andre har det verre: Noen mister ikke luktesansen helt, men opplever at den er ganske "forstyrret" - enkelte lukter fremkaller intenst ubehag - jeg vet om noen som har gått fra ektefellen fordi de ikke lenger tåler lukten av ham eller henne. Så det å miste luktesansen helt, var kanskje ikke det aller verste som kunne skje.
For øvrig ble jeg også ble henvist til en øre-nese-hals-lege. Han kunne ikke hjelpe meg. Men luktesansen kom faktisk tilbake - av seg selv, langsomt i løpet av noen år. Og fortsatt merker jeg gradvis en viss bedring, selv om jeg innser at luktesansen aldri blir som den var. Så til ditt spørsmål - du får ha meg unnskyldt denne lange avsporingen, jeg skal nå forsøke å gi deg et slags svar.
Hvorfor luktesansen forsvant - er det noe du kan gjøre?
Jeg vet ikke hvor gammel du er. Du skriver "gav" og ikke "ga" (altså en litt eldre preteritumsform av verbet "å gi"), og jeg gjetter på at du da i hvert fall er over 50 år. Mange eldre opplever at luktesansen gradvis svekkes. Noen ganger forsvinner den uforklarlig. Andre ganger kan det skyldes bivirkning av medisiner - eldre tar oftere medisiner enn yngre, og noen medisiner (f.eks. enkelte typer antibiotika) kan føre til tap av luktesans. Du har undersøkt ansiktsskjelettet og hodet med MR og vært hos øre-nese-hals-lege for å utelukke polypper og allergi. Du har prøvd et lokaltvirkende steroid (Nasonex) uten å ha merket bedring. Da står vi igjen med at luktetapet kanskje kan skyldes en nerveskade, som man ikke helt kan forklare årsaken til. Men kan man gjøre noe med det?
Svaret er nok både ja og nei - og i stor grad vet man ikke. Forskerne vet antakelig svært mye mindre om forstyrrelser i luktesansen enn om hjertesykdommer og kreft - for å nevne noen mer "populære" temaer. Det jeg kan si er at man antakelig ikke kan bote for tapet av luktesans med en medisin eller en operasjon, men man kan trene luktesansen på samme måte som man kan trene enhver annen sans. Hvis du først har merket en lukt, så prøv om du kan kjenne igjen denne lukten igjen en annen gang. Forsøk gjerne å være bevisst på om du kan kjenne noe selv når personer i dine omgivelser forteller deg at det lukter sterkt av noe - f.eks. kaffe, bensin, røyk, avføring, krydder. Ved å være mest mulig oppmerksom på muligheten for at det kan være en lukt i luften, vil du kanskje en dag kunne kjenne "noe". Grip da fatt i dette "noe" - klarer du å kjenne lukten igjen neste dag?
Det var slik det artet seg for meg. Jeg husker svært godt første gang jeg kom hjem fra vakt og mente at jeg kjente noe i luften - kunne det være kaffe? Det var det! Og en annen gang mens jeg fylte bensin, kjente jeg også plutselig noe jeg ikke hadde kjent på lenge. En annen gang - på kurs på Haukeland sykehus - kjente jeg plutselig lukten av røyk. Kunne det stemme - på et sykehus? Ja, døra til en terrasse stod åpen, og der ute var det noen som røyket. Nå kjenner jeg mange flere ulike lukter - og kan til en viss grad skille disse luktene fra hverandre - i grunnen er det ikke så aller verst lenger. Jeg har fra tid til annen, mest for moro skyld, "konkurranser" med mine venner (som de selvfølgelig alltid vinner) om hvem som best kan kjenne igjen ulike typer krydder.
Lukt og smak
Bare så det er sagt: lukt og smak henger nøye sammen. De fleste smaker har en viss aroma. Selv om luktesansen er helt fraværende, kjenner man smak, men altså ikke aromaen, dersom luktesansen er borte. Men man kan komme langt med smakssansen også. Mens jeg ennå hadde totalt fravær av luktesansen var jeg faktisk en gang med på en helt uhøytidelig vinsmakerkonkurranse blant mine venner - og vant! Bare forskjellene på vinens konsistens og smak gjorde at jeg triumferte den gangen. Jeg er ingen stor vinkjenner, så var nok mest sannsynlig bare flaks ... Men det sier også litt om hvordan man kan kompensere selv ved tapet av en viktig sans.
La meg tilføye at det er utrolig stor forskjell på det å ikke kjenne noen som helst lukt og på det å kjenne ørlitegranne lukt. Dengang da jeg hadde totalt fravær av luktesans, blandet jeg like godt kaffe oppi teen - så lenge det var varmt, spilte det liten rolle hva det var jeg fikk i meg. Nå er dette utenkelig - men fortsatt er det mange lukter jeg ikke kjenner.
Råd fra legen
Jeg skulle gjerne gitt deg et "medisinsk" råd om hva du kan gjøre for å få tilbake luktesansen. Hvis jeg visste om noen behandling - etablert eller alternativ - så skulle jeg nok både ha fortalt deg om den og kanskje også prøvd den selv. Det beste rådet er nok at du må tenke over hvordan det påvirker deg å ha mistet luktesansen og prøve å kompensere på den ene eller andre måten. Finn måter å forsterke andre sanseopplevelser. Du må ruse deg på disse andre sanseinntrykkene (ikke på rusmidler) - på lydene rundt deg, berøring av andre, synet av noe vakkert, eller stygt. Sanselige inntrykk er sterkest når det er kontraster. Lukt gjerne også på noe ekkelt - råtten mat, avføring, oppkast. Eller la være ... jeg innser at det ikke er noe alle og enhver vil ha glede av (kanskje bare helsepersonell og småbarnsforeldre). Men be dine nærmeste om å fortelle deg når det lukter av noe spesielt. Ikke bli lei deg om du ikke kjenner noe. Hvis andre forteller deg hva det lukter, kan du likevel kanskje påkalle minnet om lukten. Og du kan få være med på det andre opplever.
Jeg har nok ingen andre råd - og jeg vet ikke om disse kan være særlig til hjelp. Uansett: Lykke til!
--Arne Westgaard, lege 31. aug 2009 kl. 09:47 (CEST)
Mer om forsvunnet luktesans ...
Hei, og tusen takk for godt og langt svar. Godt å kjenne at noen har noe å komme med for å hjelpe.
Jeg glemte å skrive hvor gammel jeg er, og er faktisk ei jente på 21 år. Jeg setter stor pris på svaret ditt, og jeg skal prøve å trene meg opp til å kjenne godt etter når noen sier hva som lukter rundt meg. Øre-nese-hals legen min sa at jeg kunne regne med at det var liten sjangs for at jeg fikk tilbake luktesansen hvis det gikk over et års tid, nå har det gått halvannet år, men jeg vil ikke gi helt opp. Den forklaringen du kommer med i begynnelsen av svaret ditt passer utrolig godt. Jeg føler ofte at jeg står litt på utsiden av verden, og ikke klarer helt å gripe fatt i ting som skjer rundt meg. Jeg føler ofte at jeg kommer til kort.
Men jeg skal fortsette å prøve å lukte, så håper jeg at luktesansen kommer tilbake, jeg har jo mest sannsynlig mange år igjen ennå. Igjen takk for godt svar!
Svar: Ikke gi opp
Det tok meg ganske nøyaktig et år før jeg kjente noe som helst (kaffe), og sikkert minst et halvt år før jeg kjente lukten av noe annet (bensin og røyk, husker ikke hvilken av disse luktene som kom tilbake først). Jeg vet at profesjonelle vinsmakere kan trene opp luktesansen ved å benytte spesielle luktesett, og det er ikke utenkelig at noe sånt kunne vært nyttig også for dem som mister luktesansen og ønsker å trene den opp igjen. Men slike luktesett er fryktelig dyre, og jeg fant ut at det gikk fint an å trene opp luktesansen også uten slikt dyrt utstyr.
Men uansett er du kanskje i en litt annen situasjon enn hva jeg var, hvis du virkelig ikke kjenner noen som helst lukt ennå. Total anosmi kalles det. Jeg ville som sagt ikke gi opp håpet om at du får tilbake noe av luktesansen en dag, for luktesansen kan fortsatt komme tilbake selv om det har gått mer enn et år. På den annen side kan det også være lurt å innstille seg på at det sannsynligvis aldri blir helt som før uansett. Det handler altså ikke bare om hvordan man har det, men om hvordan man tar det. Anosmi er et usynlig handicap, som sjelden affiserer yrkesevnen. Det innvirker definitivt på sosiale relasjoner og humøret generelt. Men det har også sine fordeler, i enkelte situasjoner. Ikke gi opp håpet, men uansett, gjør det beste ut av det.
For øvrig håper jeg du unnskylder at jeg tok deg for å være mye eldre enn du er... Du skriver jo veldig bra, og modent, så jeg håper du ser på den "lille" feilen som et kompliment.
Sist revidert av Arne, 7.12.2009. Sist endret 7.12 2009, se historikk.
Diskuter denne artikkelen, eller still spørsmål til lege.